Ytringsfrihet

(Aug 2011) Det kan virke som om en har ytringsfrihet kun hvis en mener det samme som de store massene. Så lenge de store massene syntes det er greit kan ytringsfriheten for eksempel benyttes som unnskyldning til å kunne disrespektere andre religioner. I det øyeblikket en person mener noe annet enn de store massene skal ytringsfriheten plutselig ikke være like gyldig. Dette skremmer meg fordi enhver sak bør ses fra alle sider før vi kan gjøre en konklusjon som er produktiv for alle parter. Jeg føler at politikken og ytringsfriheten i dag ofte domineres av hersketeknikker og drittslenging. Dette observerte jeg først i skoledebatter der det var om å gjøre å bue ut konkurrentene. Dette var AP's ungdomsrepresentant mot FRP's. For meg ville en valgkamp vært mer praktisk hvis partiene snakket mer om hva godt partiene vil gjøre for meg, familien min og samfunnet, for eldre, for skole, hvilke saker vi bør støtte. Dette hadde gitt meg kunnskap og et grunnlag for å velge parti. Når debatter styres av hersketeknikker som får den minste part til å tie og legge lokk på sine meninger kan en stille seg spørrende til hvordan vi kan identifisere ekstremister blant etniske Nordmenn i fremtiden? Hvordan skal vi avverge at noe sånt skjer igjen, hvis all debatt skjer innenfor samme miljø på en eller annen internet side. Slik vi er i Norge i dag så er vi som pyntenipsen med 3 aper på. En hører ikke, en er blind og en stum. Vi bør møte fremtidens utfordringer og debatter med alle sanser i behold hvis vi skal beskytte oss mot utfordringer eksternt og internt. Ikke legge lokk på det som er vondt eller ubehagelig å snakke om. Vi har for lett for å dømme hverandre uten å kunne kommunisere ordentlig når vi ikke ønsker høre. Ikke fnyse av fremmedfrykt, heller bruke energi på å spre kunnskap som forebygger. Meningene er der selv om vi ikke ønsker se, høre eller snakke om dem