Opel skropel

Vi mennesker er rare.

Vi har en tendens til å tilegne personlighet til ting, gi de navn og diverse egenskaper.

Mamma og Pappa hadde forresten en hendig støvsuger i campingvogna som het Bob Kåre.

Nuvel, det navnet var det en av mine beste venninner som kom med, men det ble nå tatt i bruk. Mange har samme forhold til bilen sin, kaller den navn og innvier den som et familiemedlem.

Jeg er ikke så knyttet til bilen min, så jeg gjør selvfølgelig ikke sånt, men det må vel nevnes at man har strøket den over “dæsjbordet” et par ganger og takket for turen.

ELLER takket for at den har startet på kalde vinterdager. (Eller bannet til den hvis motsatt). (Men det har vel bare skjedd et par, tre ganger). (Nok om det).

Når jeg sier at jeg kjører rundt i en Bestemor duck bil av en Opel, høres det kanskje ut som om det er en koselig opplevelse. En kan se for seg en bestemor Duck med hatt og blomstrete kjole. Sola skinner og alt er idyllisk.

En dag begynte gubben å snakke om bilopphøggern. Den fine røde lille søte, snille Opelen min som ALLTID er like pliktoppfyllende!

Hun kan parkere hvor som helst og er til og med snill på vinterføre.

Hun har airbag, varmeseter og til og med skistativ. Nei hun skal definitivt ikke te høggern!

Så en dag fant jeg ut at Bestemor Duck er SUICIDAL.

Ikke bare det, men DRAPSLYSTEN, for midt under stakkars uskyldige meg var det et enormt hull i gulvet!!

Og ikke nok med det. Sikkerhetsbeltet mitt har sluttet å virke!

Nei livet er ingen spøk. Ikke for meg og ikke for Bestemor Duck.

Når valget står mellom hun, eller meg. Er det i grunnen ikke så vanskelig allikevel. Når Mettitta får seg jobb, er det kort vei til høggern.

Jobbsøkekaos

Siden kullet vårt snart kan være stolte eiere av tittelen autoriserte Sykepleiere, er jobbsøkerkaoset i gang. Det er nesten umulig å ikke bli preget av det.

Det skrives på Facebook om medstudenter som jublende erklærer at jah! Jeg har fått jobb! .

Myser og klør meg i hodet. Det var som bare det da!

Etter å ha fått nok sånne gode nyheter begynner en jo å tenke på sin egen situasjon.

Hvor forsvinner dagene og månedene? Jeg gikk jo nettopp inn døra på HIBU til første skoledag og velkomst av høylydte mennesker med glass på stedt.

 Jeg er jo snart ferdig med 3 år på skolen!  Litt vanskelig å puste, og hjertet slår fortere.

Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk,

Jeg søker fort opp ledige stillinger på nettet og DER JAH kan jeg søke elektronisk.

KIRURGISK AVDELING JA DET ER JO NOE FOR MEG!

Jeg skriver hurtig en søknadstekst og sender inn søknad. GUDSKJELOV NÅ ER JEG I GANG OGSÅ!

På kvelden sitter jeg  og kikker på stillingen igjen.

Nei og nei og nei!

Bærum sykehus :(

På ville veier

Etter en dag med reisevei inn til og fra Oslo tenker jeg at Freud hadde frydet seg.
Hysteriet blomstret nemmelig en rekke ganger.
Som uerfaren bytrafikant var det en rekke hindere som måtte overvinnes.
Dette var mitt første møte med morgenrushet og stemningen var spent.
Med GPS var jeg godt utstyrt for ferden!
Jeg nærmet meg byen og måtte ut av køen for å betale piggdekk avgift. Dette var da ingen sak. Ihvertfall ikke før unge Mettitta skulle ut i køen på hovedveien igjen. Oi, mye biler! Fikk bange anelser :(
Ikke lett når man kjører liten Opel Corsa. Der dukket det plutselig opp en buss fra intet! Unge Mettitta bommet på bussen med et nødskrik før muligheten åpnet seg bak den. PUST!
Hysteriet nådde nye høyder da GPS glimret med fravær av nye kart, og sendte Mettitta på ville veier.
Det er sannelig ikke lett å finne frem i Oslo når GPS vil til Venstre, og passasjeren vil til høyre.
Venstre, høyre, venstre, høyre, men så si meg hvor jeg skal! Så ble det høyre. Slår av GPS. Veikryss, masse biler, står midt i veien, vikeplikt for de ja, åh nei rekker jeg å komme meg OVER VEIEN! Åh gudskjelov det gjorde jeg. PUSTE! Men hvor skal jeg nå da, inn i rundkjøringen, skal jeg holde til høyre eller venstre? HØYRE ELLER VENSTRE! Har jeg vikeplikt nå? Er du helt sikker på at vi ikke havner i Sverige?!. Fordømrade GPS. Smetter inn foran en bil, DU TUTER IKKE PÅ MEG TENK. Må vi snu ja? HVORDAN SKAL VI SNU? Ut på hovedveien og tilbake ja. Men har vi ikke kjørt her før? HÆH! Vi har det ja. Så hadde unge Mettitta passert stedet hun skulle.
Det var som bare det da!
Heldigvis og endelig på plass, og alle kunne puste lettet ut.
Kanskje mest av alt de vanlige trafikantene i Oslo området :P

Herved åpnes Mettittas blogg

Det var alt for denne gang :)