The Predator

To live with an anxietydisorder is like having a predator entering your door without warning even when you’re at your happiest.

Just when you thought you had a normal life it tries to break you down. 

It takes one wrong step, one misunderstanding, and the predator starts eating you up inside out.

And as this happends you find yourself in a situation you thought you had left behind.

In pain, desperation and shame and feeling that you only have yourself to blame.

Never stop looking over your shoulder, never breathe to easily, never forget your dicease.

You fight against it every single day, its the only way, even though its a fight you’ll never completely win.

Not all chronic diseaces are visuable. Whats simular is the need to learn to live with it. The need to constantly keep the predator away.

The need to accept life as it is, and make the best of it. Accept, be happy, live, love but never forget:

The Predator hides behind the door, even when you’re at your happiest. 

Maktesløs.

Et blikk, et kyss, en skadet sjel.

En sjel som plutselig ble hel. 

To sovende våkner, en dag møter kveld.

Gåsehud, hjertebank, solen går ned.

Lyn og torden, et splittet tre. 

Viljen er styrt fra et annet sted. 

Alene i mørket, men i sinnet fler.

Maktesløs mot det som skjer.

Marionetter for skjebnen som står der og ler.

Hva skjer, kjære du, hvem er det som styrer.

Den enes lykke, en annens uhyrer.

Tvil, visshet, baser og syrer. 

Så godt, så vondt men riktig, komplett.

Et scenario ikke forutsett.

Styrt av hjertet, men ikke vett.

Hvem vet hva som kommer, når lynet slår ned. Hvem kan vel for at sånt bare skjer. Uten deg virker ingenting riktig mer.

Knust.

En TV knust, samtalen betent.

Roen forsvant med hvert glassfragment.

En ovn ble slukket, varmen utbrent.

Skjelvende smerte, fremoverlent.

Smerten rammet inn en sjel. En sjel som fra før var alt annet enn hel. 

Fortid ble naken, hver kjølige del. 

Blottstilt og skrikende, slutten reell. 

Hva hjalp det vel at han elsket meg

Når han ikke lenger kjente meg.

Ikke lyttet, ikke dempet seg - og fortsatt legger feilen på meg.

Eventyr

Som barn får en høre eventyr om prinsen som kjemper mot troll, og kommer ridende på hest, eller klatrende opp ens hår. Og så levde de alle lykkelige til sine dagers ende.

En får høre om slemme hekser i hus av godteri, hekser som kan brennes i ovnen.

En får høre om mannen som har dårlig hørsel og misforstår alt.

En får høre om amors pil som kan treffe en når en minst aner det.

Men en hører ikke om prinser som bruker hver dag på å fortelle deg at du ikke er verdt noe, prinser som ruser seg og blir aggressive, eller prinser som har familie, eller prinser som lar deg bli stående igjen alene et sted midt på natta fordi det ikke er plass i bilen.

En hører ikke om prinser som er ute hele natta og fester, eller blir med andre prinsesser hjem. Eller prinser som lyver for å beholde deg ved sin side.

En hører ikke at de fleste hekser ikke brennes, men lever og eksisterer på lik linje med seg selv. Hekser som bruker godterihuset sitt aktivt for å blende en for realiteten.

En hører ikke om folk som rett og slett ikke har interesse av å høre, fordi de kun er opptatt av egen agenda, eller er opptatt av lyden av egen stemme.

En får ikke høre at amors pil kan treffe en, i situasjoner der eventyrets kjærlighet kun medfører smerte og at enkelte eventyr faktisk ikke har en god slutt.

Moralen er at livet ikke er et eventyr. Det kan være best å holde seg i tårnet, beskytte seg mot piler, hekser og folk som ikke vil høre – så kan en kanskje leve lykkelig til alle dagers ende.

Vekttapets bakdeler

Har tidligere skrevet et innlegg om hva som skjer når en har blitt overvektig og skal tvinge på seg ei strømpebukse med traumene det medfører.

I samme periode så jeg 99,8 på badevekta og innså at tallet absolutt ikke skulle bli 3-sifret. Kroppen samarbeidet ikke lenger og alt gjorde vondt og var huff.

Etter et vekttap på 21 kg kan jeg fortelle at det også medfører sine utfordringer.
Livet blir ikke nødvendigvis lettere bare fordi en blir lettere selv!
Et slankere liv er ikke bare fryd og gammen nei.

Først og fremst forsvinner formene først på steder du gjerne skulle beholdt dem.
Puppene blir mindre og slappere og rompa like stor.
Den puddingen på magen er også resistent for ethvert forsøk på destruksjon.

Alle bukser har en tendens til å sige nedover inkludert de nydelige bomullstrusene som var en nødvendighet for å få oksygen samt få plass til porsjon nr 2 av desserten når en var ehm "lubben".
Det medfører altså en rørleggersprekk uten like i de mest utenkelige situasjoner og en blir gående å holde i buksa konstant og unngår å bøye seg ned.

Topper og bluser uten unntak ser ut som forskjellige varianter av en burka.
Så da går en i en burka med ei bukse en stadig må dra opp og ei truse som uansett hva du gjør ender opp på knærne og du unngår å bøye deg ned. Grasiøst!

Når det gjelder strømpebukser er det fortsatt en kamp for overlevelse, ingen bedring der.
Eneste forskjell er at istedenfor å sitte klemt over øvre bilring forsvinner nå tortur-strømpebuksa i samme retning som trusa og buksa etter ti minutters bruk.

Som når en var overvektig kjøper en ikke nye klær for en skal jo ikke det før en er fornøyd må dere vite, og det en kjøper er preget av den størrelsen en fortsatt tror kroppen har.
I tillegg er en kronisk sulten og grinete. Oppskrytte greier, anbefales ikke nødvendigvis. En kan fort sitte igjen tynn og alene #hangry  #tarsegensjokoladeplate

Strømpebukse-terror (des -14)

Når en ser reklamer for strømpebukser ser en en vakker kvinne som grasiøst strekker ut foten og trekker på seg en lekker strømpebukse på elegant vis. Jeg informerer herved om at det der er en illusjon! Her satt jeg med strømpebuksepakka mi - med hold in selvfølgelig, da gjennomsnittskvinnen ikke er skapt som en mager mann! Med høyt liv - ja det så ut som en god ide. Enkelt og greit å få buksa over føttene men så halvveis opp på leggene snurper den seg fast rundt leggene og stenger enhver form for sirkulasjon, og det er nå selve kampen begynner. Den har sugd seg fast og er nærmest urokkelig. På gulvet, i senga og jeg har såvidt fått den over knærne. Og jeg sier det - det gjør vondt! Må hente enhver elastikk ut av den og svetter så det renner. Får dratt maksimalt i strømpa og kjempet den over rompa med et høyt FAEN, for så å se at det høye livet komprimerer alt kroppsfett ut i en stor klump på midten som buler ut ala et 8 mnd'rs svangerskap. Jeg er sur og svett og den fordømrade strømpebuksa huker seg fast i armbåndet og rakner. Og det rakner for meg! På dette tidspunket ser jeg ut som om jeg har bedrevet ekteskapelige aktiviteter på håret og jeg trenger en ny dusj - og ei ny strømpebukse. DET er sannheten om strømpebuksa. Nåde deg om du skulle ha behov for et do-besøk. Men så går jo ikke elegante damer på do heller 😡

Pop-corn

Da vi har passert 1 januar er det slanking og trening som er snakkisen. Mange har satt seg en tidsperiode de ikke skal spise snop på nyåret. Det finnes heldigvis en trøst i den tunge tiden. 

Pop-corn er mais, ergo en grønnsak. Egentlig en kornplante.

Det er sunt å spise korn og grønnsaker, ergo er pop corn sunt.