Har tidligere skrevet et innlegg om hva som skjer når en har blitt overvektig og skal tvinge på seg ei strømpebukse med traumene det medfører.
I samme periode så jeg 99,8 på badevekta og innså at tallet absolutt ikke skulle bli 3-sifret. Kroppen samarbeidet ikke lenger og alt gjorde vondt og var huff.
Etter et vekttap på 21 kg kan jeg fortelle at det også medfører sine utfordringer.
Livet blir ikke nødvendigvis lettere bare fordi en blir lettere selv!
Et slankere liv er ikke bare fryd og gammen nei.
Først og fremst forsvinner formene først på steder du gjerne skulle beholdt dem.
Puppene blir mindre og slappere og rompa like stor.
Den puddingen på magen er også resistent for ethvert forsøk på destruksjon.
Alle bukser har en tendens til å sige nedover inkludert de nydelige bomullstrusene som var en nødvendighet for å få oksygen samt få plass til porsjon nr 2 av desserten når en var ehm "lubben".
Det medfører altså en rørleggersprekk uten like i de mest utenkelige situasjoner og en blir gående å holde i buksa konstant og unngår å bøye seg ned.
Topper og bluser uten unntak ser ut som forskjellige varianter av en burka.
Så da går en i en burka med ei bukse en stadig må dra opp og ei truse som uansett hva du gjør ender opp på knærne og du unngår å bøye deg ned. Grasiøst!
Når det gjelder strømpebukser er det fortsatt en kamp for overlevelse, ingen bedring der.
Eneste forskjell er at istedenfor å sitte klemt over øvre bilring forsvinner nå tortur-strømpebuksa i samme retning som trusa og buksa etter ti minutters bruk.
Som når en var overvektig kjøper en ikke nye klær for en skal jo ikke det før en er fornøyd må dere vite, og det en kjøper er preget av den størrelsen en fortsatt tror kroppen har.
I tillegg er en kronisk sulten og grinete. Oppskrytte greier, anbefales ikke nødvendigvis. En kan fort sitte igjen tynn og alene #hangry #tarsegensjokoladeplate
