Opel skropel

Vi mennesker er rare.

Vi har en tendens til å tilegne personlighet til ting, gi de navn og diverse egenskaper.

Mamma og Pappa hadde forresten en hendig støvsuger i campingvogna som het Bob Kåre.

Nuvel, det navnet var det en av mine beste venninner som kom med, men det ble nå tatt i bruk. Mange har samme forhold til bilen sin, kaller den navn og innvier den som et familiemedlem.

Jeg er ikke så knyttet til bilen min, så jeg gjør selvfølgelig ikke sånt, men det må vel nevnes at man har strøket den over “dæsjbordet” et par ganger og takket for turen.

ELLER takket for at den har startet på kalde vinterdager. (Eller bannet til den hvis motsatt). (Men det har vel bare skjedd et par, tre ganger). (Nok om det).

Når jeg sier at jeg kjører rundt i en Bestemor duck bil av en Opel, høres det kanskje ut som om det er en koselig opplevelse. En kan se for seg en bestemor Duck med hatt og blomstrete kjole. Sola skinner og alt er idyllisk.

En dag begynte gubben å snakke om bilopphøggern. Den fine røde lille søte, snille Opelen min som ALLTID er like pliktoppfyllende!

Hun kan parkere hvor som helst og er til og med snill på vinterføre.

Hun har airbag, varmeseter og til og med skistativ. Nei hun skal definitivt ikke te høggern!

Så en dag fant jeg ut at Bestemor Duck er SUICIDAL.

Ikke bare det, men DRAPSLYSTEN, for midt under stakkars uskyldige meg var det et enormt hull i gulvet!!

Og ikke nok med det. Sikkerhetsbeltet mitt har sluttet å virke!

Nei livet er ingen spøk. Ikke for meg og ikke for Bestemor Duck.

Når valget står mellom hun, eller meg. Er det i grunnen ikke så vanskelig allikevel. Når Mettitta får seg jobb, er det kort vei til høggern.